Tidligere turer

Tidligere turer

TIDLIGERE EKSPEDISJONER AV "SØNNER"


I juli 2008 dro Trond, Emil og en tredje turkamerat Thomas Elmgren, på den første ekspedisjonen under navnet Sønner av Norge. I en 19 fot åpen skjærgårdsjeep kjørte de fra Nordkapp til Lindesnes, til sammen 2770 km. På veien mot Lindesnes ble både båt, motor og mannskap satt på store prøvelser, og den beryktede norske kystlinjen viste seg flere ganger fra sin mest utfordrende side. Selv om målet i all hovedsak var å gjennomføre distansen Nordkapp – Lindesnes, lot det seg ved flere anledninger gjøre å ta avstikkere for å billedgjøre og oppleve nasjonale stoltheter som Prekestolen, Geirangerfjorden, Torghatten, m.m. Ved Salten i Nordland tok ekspedisjonen en pause fra bølgene og gikk de 77 km tur retur svenskegrensen, til grensepunkt 240d, ved Rago og Padjelanta nasjonalpark. Navnet på ekspedisjonen var naturligvis; - ”Norge på kryss og tvers”. Dette ble en enorm naturopplevelse med hensikt å gjøre erfaringer og lærdom frem mot neste mål, - å ro over Atlanterhavet.

 

- Norge på kryss og tvers 2008 - 

 

”Kontrollert galskap” står det i avisa. En journalist har snappet opp planen min, og storyen er havnet på trykk. I en evig jakt på opplevelser som overgår den forrige eller utfyller den nest, har jeg er brennende ønske om å få oppleve noe av det villeste i norsk natur, norskekysten. Jeg skal kjøre Nordkapp - Lindesnes i en åpen skjærgårdsjeep. Tiden er kort fra turen bare er en ide til planleggingen starter. To gode kompiser spontantenner på ideen og dermed er båtens mannskap fulltallig. Norskekysten er full av kjente fjell, fjorder og havstykker, enkelte av dem er for nasjonale symboler å regne og vi ønsker å få oppleve flest mulig av disse i løpet av turen vår. Underveis mens vi planlegger ruta blir enda en ide en del av planen, midtveis på turen krysser vi Norge på tvers, til fots. Vi kaller turen Norge på kryss og tvers.

 

FORBEREDELSER

Det er en kald vinterkveld i Oslo. Langt fra hjemlige fjell og fjorder sitter jeg i leiligheten min og ser på bilder fra tidligere turer og prosjekter. Jeg er midt i en eksamensperiode, men totalt ute av fokus. Norgeskartet ligger brettet utover stuebordet og pennestrekene indikerer en rute trukket langs hele kysten. Jeg har nemlig en stund lekt med ideen om å kjøre skjærgårdsjeep fra Nordkapp til Lindesnes. 

Fasinasjonen og respekten for havet ligger hos meg, som for mange nordmenn, dypt plantet i ryggmargen. Det er en spennende kystlinje som strekker seg langs landet vårt. Norskekysten har alt; Havstrekninger med respektfulle navn som Stad, Nordishavet og Hustadvika. Dype, lange og trange fjorder samt høye, sagnomsuste og imponerende fjell. Alt ligger til rette for å skape en passende utfordring og et potensielt eventyr.

Jeg innser tidlig at det ligger mye jobb foran meg. Jeg setter meg ned og skriver en liste. HVILKET UTSTYR MANGLER JEG? Pennen begynner å rulle i store sirkler på papiret. Båt, motor, kartplotter, VHF, GPS, nød utstyr, vanntette bagger, vanntette klær, mat, drikke, turkompiser, båtførerprøven, VHF kurs og EN DEL liter bensin.

Jeg innser at jeg kanskje ser utfordringen på litt feil måte. Jeg snur arket og lager en ny liste. HVILKET UTSTYR HAR JEG? Pennen ruller liksom ikke på samme måte som tidligere. Jeg skriver allikevel ned fjellutstyret, klatreutstyret og et surfebrett (!). Listen fyller arket dårlig, så jeg blir nødt til å tegne noen kruseduller nederst i hjørnet for å holde motet oppe. Når jeg til slutt noterer VILJE nederst på siden, forstår jeg at det ligger mye jobb foran meg.

Den 11. Juli lander jeg i Honningsvåg med mange kilo overlast og en god porsjon selvtillit.
Emil venter på meg i Honningsvåg. Han er en av to kompiser som jeg skal få dele medgang og motgang med i de neste ukene. Når det gjelder Emil, så var det verken på grunn av sjømannskap eller turferdigheter at han ble med, kanskje heller tvert om. Emil har den egenskapen og se mulighetene og løsningene på alt. Til tross for tidligere hjerteflimmer og minimale turerfaringer står han klar i Honningsvåg og nærmest tripper med beina i spenning. Emil må sies å være en evig optimist og ser knapt begrensingene i noe.

Stolt som en hane møter Emil meg i de nye turklærne våre. De siste månedene før avgang har vi ikke ligget på latsiden. Vi har skaffet oss samarbeidspartnere som har vist en enorm iver for å bli med på tur sammen med oss. Han drar frem de nye nyrebeltene, skibrillene og vindmaskene fra baggen. Til slutt snur han seg med ryggen mot meg. Jeg leser ”NORGE PÅ KRYSS OG TVERS” på hele ryggen hans. Jeg kjenner ørevoks i munnviken.

Dagen etter ankommer endelig båten vår med Norline-lastebåt fra Trondheim.  Den opprinnelige planen min var å bruke en fjorten fot stor båt. Planen blir endret da vi blir spurt om å testkjøre en helt ny båttype av merke SeaQ. Vi får låne selve prototypen. Jeg kaller den bare ”Nummer 1”. Det er det første og eneste eksemplaret som eksisterer. Den 19 fot store båten er laget lokalt i Trondheim, og ble ferdig først dagen før lastebåtens avgang for Honningsvåg.

Tåken kommer sigende inn over Honningsvåg mens vi pakker ”Nummer 1” for første etappe.
Gjestfriheten og lokalt engasjement setter tidlig sine spor på turen. Sjøsetting av en båt viser seg vanskelig en søndags ettermiddag i Honningsvåg. Fred Jonas Dyrstad, eieren av den lokale bensinstasjonseieren, kommer ens ærend fra hytten sin og trer hjelpende til med redningsbil og slepekroker.

Til slutt ankommer også Thomas. Han kommer rett fra Syden og er irriterende brun sammenlignet med Emil og meg. Thomas er tredjemann på laget. Ingen utfordring er for stor, kanskje heller for liten. Da jeg spør Thomas om å bli med bruker han bare to sekunder på å bestemme seg, pluss en liten time til å overbevise damen sin. Laget er nå fulltallig.


NORDKAPP

Utfordringen virket aldri så stor som da vi legger ut fra Honningsvåg. Vi skriver 14.juli. Klokken er 0300 mandags morgen og med enorm ærbødighet er vi på tur ut i Nordishavet. Godt innpakket i tåke følger vi kartplotteren blindt. Sikten er lik null, vi kan bare høre tungsjøen hamre mot klippene.

På siden av meg står Thomas. Thomas er knappe to meter høy og ruver terrenget der han i tåkehavet skuer iherdig etter møtende båter. Rolig og med et snev av alvor i uttrykket sitter Emil på benken bak meg. Godt innpakket i flytedress, vindmaske og ski briller skulle man nesten tro han har gjort dette før.  Sannheten er en annen. Dette er omlag Emils første tur i båt, og hans rolige adferd bare er til forveksling med en gryende sjøsyke. Jeg står til rors full av respekt for hva vi nå begir oss ut i. Roen har ikke senket seg riktig enda, det er fortsatt for mange løse tråder. Båten virket så stor da jeg så den liggende på land i Trondheim. Nå er den på tur ut i ett av fem verdenshav, Nordishavet. Med dets ti millioner kvadratkilometer virker vår nitten fot store, ”plastrakett” som en dårlig ide. Båten er ny, riktignok fra en garasje oppe i Klæbu, med lakkering som knapt er tørket. Motoren er også ny. Den er knapt innkjørt, men med det trygge ordet ”Evinrude 115” lysende i sort på det hvite motordekslet. Jeg kan allikevel ikke unngå å smile. Det er dette vi søker etter, spenningen, eventyret og naturen. Erfaring er byttet ut med vilje og pågangsmot. Vi er endelig på tur.
 
Ønsket vårt om å runde Nordkapp sjøveien i midnattssol, skal vise seg å bli vanskelig. Inntullet i tykk tåke slakker vi av farten. Vi legger ”Nr 1”, ifølge kartplotteren, rett ut av Nordkapp-odden. Det er midt på natta. Vi vender for første gang baugen sørover, og feirer det med en skål… i saft. Når vi ruser opp motoren for start viser høyere makter litt godvilje. Et lite vindu i tåka åpenbarer den enorme klippen som Nordkapp-platået hviler på. Vi er kun femti meter unna. Snakker om opplevelse.
Et snev av panikk brer seg i båten. ”Hvor i faen er fotoapparatet når man trenger det?” kommer det fra en av gutta. Apparatet kom til sin rett og vi ble foreviget for all ettertid.

Natt blir til dag uten at vi helt merket det. Tåka slipper etter hvert taket på båten og solen titter frem. Varmen uteblir. I tjuefem knop på 71 grader nord er det begrenset hvor varmt du får det. Det mektige dyre og fuglelivet imponerer. Tidvis kjører vi slalåm mellom lundefugler, måser og en og annen sel.
Båten oppfører seg tidvis helt forferdelig i vannet. Lite tid til testing gjør at vi nå erfarer ting vi kunne vært foruten. Blant annet oppfører baugen til ”Nr 1” seg fryktelig snodig. Den hopper opp og ned selv lenge etter at bølgen er ferdig. #####

Hammarfest er utgangspunktet for første overnatting. Siden vi ankommer kl 0700, i knall sol og blå himmel utgår overnattingen ganske enkelt. Vi har lenge vært spent på starten, og ønsker selvsagt å komme ordentlig i gang. Etter litt mat for oss og vår venn ”Evinrude” fortsetter vi.

Siden ”Nr 1” er en prototyp, får vi i oppgave å teste båten.
Om lag en halv time nord for Lopphavet står jeg til rors sammen med Emil. Vi har tatt i bruk sangstemmen og prøver febrilsk å synge ”Stay on these roads” tostemt. På andre siden av fjorden passerer en hurtigbåt motsatt vei. Thomas har lagt seg til en liten siesta på tvers av båten, på benken bak oss. Med Thomas langstrakte kropp og båtens bredde på cirka hundre og syttifem centimeter, sier det seg selv at han er litt av et syn der han ligger. Roen har senket seg over mannskapet i ”Nr 1”. Båtkjøringen kan av og til bli litt monoton der vi konsentrert holder utkikk etter farer i sjøen. Med ett får jeg øye på Hurtigbåtens dønninger som taktfast ruller inn mot baugen vår. Havet forsvinner under oss. Jeg kaster meg etter gass-spaken. I øyekroken ser jeg hele Thomas ligge strak ut i luften, før han krasjlander i dørken. Jeg er litt usikker på om jeg skal le eller gråte. Båten treffer bunnen av bølgen med et smell. Vi slår sprekker i innerlineren. Til båtkonstruktøren ble det notert, ”Tåler ikke full fart i hurtigbåtbølger”. Da hadde vi lært det! 

Første dag på havet blir den lengste etappe på turen. Naturen her oppe er vill og vakker, med et snev av arktisk stemning. Etter hele fjorten timer om bord i ”Nr 1” er vi fremme i Lyngen. I overkant av fire hundre kilometer i båt viser seg å bli en slitsom affære. Trykket fra hver bølge slår gjennom kroppen vår. Muskler vi ikke engang viste vi hadde er såre og ømme. Møtet med landjorden kunne jeg dessuten vært foruten. Balansen er helt forskrudd. Sjøbeina er satt. 

 

VESTFJORDEN

Stemningen er på topp når vi prepper utstyret for en ny dag. Rik på gårdagens erfaring velger vi å flytte bagasjen fremmover i skroget. Vi trenger litt tyngde inn i bølgene!

Tåken ligger tykk langs de majestetiske fjellene i Lyngen. Uten sikt, men godt hjulpet av kartplotteren vår, smyger vi oss unna holmer og skjær som plutselig dukker ut av det lumske tåkehavet. Kursen er satt lengst mulig unna skipsleia, i frykt for å ”plutselig” møte hurtigbåter eller lignende. Nærmest mulig land viser seg i så måte naturlig.

I det vi nærmer oss Tromsø forsvinner tåka, men blir erstattet med en fryktelig kombinasjon av regn, lyn og torden. Som tre lynavledere står vi ombord i åpne ”Nr 1”. Tor slår noe hemningsløst med hammeren sin, mens jeg teller sekunder mellom lyn og torden.  Thomas holder vi oss langt unna. Siden han ruver flere hoder høyere en oss, håper vi at han skal ta den verste støyten hvis vi blir truffet. De siste fem minuttene inn til kai i Tromsø er de verste, og virker som en liten evighet.

Trygt i havn gjør vi en kjapp arbeidsfordeling. Mat, bensin og været er og blir et hovedfokus når vi er i havn. Selv om ”Nr 1” er fylt til randen av nødrasjoner, kopper og kar, smaker det himmelsk med litt ferskmat. Emil tar en tur innom nordgående hurtigrute, som ligger til kai. Han skal sikre oss en vær oppdatering.

”Hvorfor må du spørre på Hurtigruta?”, undrer vi.

”En sjømann til en annen vet du”, gliser Emil.

En dag i båt og gutten opptrer allerede som Shetlands Larsen.

I et forbannet drittvær fortsetter vi sørover retning Harstad.  Ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare klær” blir kraftig underbygget de neste timene. I tjuefem knop, over fire-fem timer i vår åpne båt er det ingen plass og skjule seg. Regattadressene får en hemningsløs ilddåp. 
Båtfører-quiz blir en god avveksling i regnet. Med laminerte tegninger av grønne og røde staker blir det en god måte å tilegne seg sårt trengt kunnskap.  

Vi nærmer oss Lødingen. Været har den siste timen roet seg. Vind blåser lett fra nord og middnatt solen glimter gjennom skyene. Foran oss ligger den beryktede Vestfjorden, som etter planen skal krysses i morgen. Værmeldingen som viser sydvest stiv kuling, ser ikke ut til å innfri enda, og spørsmålet om en tidlig kryssing kommer opp. Meningene er delte, men ikke utelukkende. Til og med lokalkjente krefter på kaia har ikke noe i mot å sende den nitten fot lange "Nr 1" over det åpne havstykket. I sør lurer det mørke skyer. Vi vet via telefon at ”han” blåser som faen et stykke sørover, men at vi tidsmessig bør komme oss over til andre siden før vi møter uværet. Vurderingen faller til slutt på at kryssing er innen rekkevidde, og klokken 01.10 skyver de hundre og femten hestene våre oss forsiktig ut havnen. Vi får bokstavelig talt en flying start. Med vinden i ryggen og nysgjerrige niser lekende rundt båten, går de første nautiske milene som en drøm. Tungsjøen møter oss etter hvert og legger en liten demper på optimismen. Stemningen er spent, og ved ”piont of no return” velger vi fast bestemt å fortsette mot Skutvik. Med ett snur vinden, og tar seg opp, sakte men sikkert. Himmelen begynner nå å bli temmelig svart ytterst i fjorden, og hvite skumtopper titter frem på en og annen bølge. Det går nå opp for oss at vi er blitt offer for et rett meldt værvarsel. Kong Neptun byr opp til fest, men jeg kan ikke huske å være invitert. Stiv kulingen treffer oss midtfjords. Tungsjøen bygger seg opp, rett inn av storhavet. Skumtoppene fråder rundt oss. I fem meters høye bølger står vi nå konsentrert på siden av hverandre og balanserer båten gjennom vindkastene. Passelig stresset i en nitten fot plast båt, CE godkjent for en-to meter høye bølger, jobber vi nå iherdig for å holde oss flytende. Gutta står på hver sin side av meg og tviholder seg til rekkverket. Hjertet banker i takt med turtallet på motoren. Alvorlige, uten å si så mye, sikter vi oss inn mot land. Da, med ett dukker en diger hval opp, tjue meter på styrbord side. Som om ikke elementene OVER vann var utfordring nok! NÅ, er inntrykksbegeret fullt!

Vi nærmer oss fastland på sørsiden av Vestfjorden. Thomas holder hodet kalt og leter opp nødhavn på kartet. Jeg drar ”Nr 1” hardt babord og kjører etter hvert inn i roligere farvann. Det ligger en alvors tåke over gutta. Helt til Emil stolt viser frem handen sin og sier; ”Æ fikk brannsår på tommelen av å holde meg fast!”. Vi ler, over Emil, og litt i ren lettelse. En kokende Vestfjord ligger nå bak oss.
 
Nødhavn ble redningen. Himmel og helvete er for meg ytterpunkter, men en julidag i Vestfjorden lå de i alle fall geografisk veldig nært hverandre. Den lille viken på kartet viste seg å være en asurblå lagune med krittkvite strender og med en knapt tjue meter bred inngang. Som en oase trykt inn mellom høye fjell lå den rolig og ventet på oss da vi slitne drev inn. Utmattede, med en stadig økende respekt for havet, sovnet vi med Vestfjorden rasende hundre meter fra teltet. I morgen venter nye utfordringer.

 


NORGE PÅ TVERS

Emil våkner med en fryktelig tannverk! Smertestillende går ned på høykant, og den ellers så muntre og spøkefulle Emil sitter stille bak i båten hele dagen. Etappen i dag er kanskje den vakreste på hele turen. Vi passerer gjennom Grøtøyleia og forbi Steigen. Dette er Havørnenes rike. Over oss glir de store fuglene på vinden, mens vi febrilsk fomler med fotoapparatet. Dagens mål er Straumen i Sørfold. Straumen er barndomshjemmet mitt, og utgangspunktet for en liten avveksling fra båtlivet. Vi planlegger å legge inn en og annen fjelltur langs kysten. Dette blir en fjelltur med en litt spesiell vri.  ”Norge på tvers” er vel et relativt begrep i forhold til hvor du krysser landet. Vi tar sikte på å gå de ca syttifem kilometer fra Straumen til grensen og tilbake. Lengden er i utgangspunktet ikke utfordringen, men tidsaspektet på turen. I et stramt tidsskjema langs kysten, bør vi ikke bruke mer enn to-tre dager. Lillebror-Roar har gjort forarbeidet og alt er klart når vi ankommer småbåthavnen på Straumen. En liten tur innom tannlegen er allikevel ikke å unngå. Baktus-Emil sliter fortsatt med tannverk, og vi blir nødt til å avvente til tannlegekontoret åpner morgenen etter.

Etter å ha dradd en neve saltvann gjennom håret starter vi mot svenskegrensen. Målet vårt ligger ca tusen meter over havet og omlag trettifem kilometer østover. Sekkene er blytunge. Det kan virke som om vi har pakket for å være borte minst en uke. Med ti kilo lavvo, mat, klær, soveposer, en VHF uten strøm og et forbanna fenalår (!) i sekken, starter vi på de første høydemeterne. Roar har sin elleve måneder gamle gordonsetter med. Teiko er som andre fuglehunder, glad i mat, elsker tur og full av ADHD. Thomas er den mest robuste av oss og bærer derfor tyngst. Det går vertikalt i flere timer før vi når Sisovannet. Blant spisse steiner og snøskavler innerst ved vannet, finner vi en liten grønn flekk. Dette blir en godt egnet teltplass.  hundre meter unna står tre-fire rein nysgjerrige og observerer oss når vi setter opp lavvoen. 
Slitne etter en lang dags marsj, samler vi oss rundt primusen. Kveldsmat med femten år gammel RSP glir rett ned. Emil drar fenalåret opp av sekken. Stive muskler er nesten helt glemt.

Morgenen er småkjølig her vi ligger mellom snøskavlene. Mens primusen varmer opp teltet tar vi en titt på kartet. Vi legger igjen alt unødig utstyr her nede og satser på å gå til grensen og tilbake før kvelden kommer. I frykt for gnagsår har vi teipet tær og hæler, og det ser ut til å fungere. Emil sliter allikevel med gryende gnagsår mellom beina. Med godt mot starter vi mot svenskegrensa. Vi sikter oss inn på fjellene mellom Sulitjelma og Rago nasjonalpark, å håper og finne oss en grensevarde. Det er godt å være på vei, men gårsdagen kjennes i beina. Småstive krysser vi elver og steinrøyser før vi når Vieskivannet. Teiko løper uanfektet rundt beina våre. Han er bare glad for å være på tur, og drar det han kan i tauet til Roar. Grunnet en LITEN kartlesertabbe får motivasjonen i gruppa seg en kraftig knekk halvveis. Det viser seg at vi må doble antatt avstand på kartet, og dermed gå dobbelt så langt som vi på forhånd trodde. Et lite krisemøte følger. Vi deler en melkesjokolade mens vi danner oss en oversikt over matrasjonene. Vi har pakket med oss flere såkalt Active Meal. Måltidserstattere som bare blandes med vann. Disse viser seg gull verd, lette og mettende.

Emil er den aller ivrigste etter å fortsette. Etter noen etterforskende spørsmål innrømmer han at dette er den lengste turen han noen gang har gått. Hjertet er nylig friskmeldt og for sin egen del ønsker han å bevise for seg selv at kroppen tåler harde påkjenninger. Det er et tungt terreng å gå i der vi følger Veiskivannet innover. Snøskavlene lager ekstra utfordringer der de strekker seg ut i vannet. En kombinasjon av løs snø, sprekker og fjellvann kan være risikosport uten tau. tre kilometer fra grensen får vi endelig utsikt mot målet vårt. Vi legger igjen resten av utstyret på et en gressflekk og fortsetter. Den gule grensevarden vises lang vei. Vi står i grensepunktet Rr240D ” Sverige/Rago nasjonalpark. Nærmeste menneske er om lag trettifem kilometer unna, kun en og annen rein gir oss selskap her oppe. Det er en god følelse å kunne stå på grensen å skue mot kysten. Utsikten strekker seg så langt øye kan se. Nå kan vi krysse av for ett delmål vel utført. Det er ”bare” hjemturen igjen. 
 
Kilometerne til teltet går overraskende fort. Emil sliter mer og mer med gnagsårene sine. Det har begynt å danne seg åpne sår mellom beina. Han er allikevel den første inn teltet. Det er en sliten Teiko som kommer ruslende litt etter. Sporhunden vår har gitt alt. Med en opprevet t-skjorte teipet fast rundt potene legger han seg i en ball på soveposen til Roar. Etter middag og et par timer på øye fortsetter vi mot havet. Det er natt, eller muligens morgen her vi går. Slikt er ikke bestandig enkelt å vite når det er konstant lyst her i nord. GPS`n stanser til slutt på syttisju kilometer. Fornøyde pakker vi utstyret i båten. Det ble noen innholdsrike førtiåtte timer på fjellet.


HELGELAND

Kveldsolen nekter å slippe taket på ”Nr 1”, der vi planer ut fjorden fra Straumen. Kveldens etappe skal føre oss til hytten vår på Helgelandskysten. Det er fars hjemsted og han er derfor selvskreven gjeste ombord. Far har fått lov av mor å bli med, og da ble det slik. Far er erfaren på havet og stiller med stålkontroll. Med en hånd holder han seg fast til reilen, mens han knipser iherdig med fotografiapparatet sitt, og klager på kjøringen min. Far i et nøtteskall.

”Nr 1” oppfører seg bedre og bedre på sjøen etter hvert som vi begynner å kjenne lynnet hans.
Vi gjorde oss viktige erfaringer i Vestfjorden. Nå er vi veldig påpasselige med å holde god fart inn i bølgene, slik at ikke baugen skal sette seg i vannet. Dette medfører dermed litt hardere medfart på både båt og mannskap. Under planleggingen av turen trodde vi at båten ville bli et sted vi etter hvert kom til å bli dritt lei. Til nå har tilstedeværelse i ”Nr 1” hatt motsatt effekt. Det er overraskende slitsomt å være topp konsentrert i kombinasjon med all julingen vi blir servert, over lang tid. Gutta ser allikevel frem til timene i båten. Det fører med seg en ro, en ro av å være på tur mot et felles mål.

Kjerringøy og Bodø forsvinner bak oss på babord side, der vi suser sørover i kveldsolen. Sjøen er tidvis urolig, men skaper ikke de store problemene i kveld. Månen stryker så vidt toppen av Svartisen og lyser vei gjennom holmer og skjær. Helgelandskysten er som om et hundretalls fluer hadde labbet rundt og satt sine merker på kartet. Kartplotteren har nok å gjøre, og går nesten varm i iveren over å vise hindringer i leia. Gode fem timer etter avgang fra Straumen legger vi til kai på hytta. Hytten vår ligger i Rødøy kommune og er et naturlig stoppested. Her har jeg stått mine spede sjøben, og opparbeid den nødvendige respekten for havet.

Det blåser opp etter at vi er kommet i havn. Sørøst stiv kuling venter oss når vi står opp. Det passer ganske fint. Det er nå en uke siden oppstart fra Nordkapp. Tiden er inne for en hviledag for både kropp og utstyr. Båten bærer preg av røff behandling og trenger ekstra pleie. Vinden spakner mot ettermiddagen. Det nordnorske sommerværet ser vi ingenting til. I stedet skinner solen fra blå himmel hele dagen og langt utover kvelden. Vi drister oss til et bad!
Kvelden når et høydepunkt da vi runder 00.00. Thomas har bursdag og vi feirer med måte, utover natten.


FOLLA

I et stusselig gråvær starter vi mandagen med et besøk på øya Vikingen. Øya ligger midt i skipsleia og huser polarsirkelvarden. På øya blir årets første multebær gledelig observert blant lyng og mose. Den smaker fantastisk godt! Etter besøket på øya setter vi kursen sørover mot dagens mål, Sandnessjøen og fjellkjeden ”De syv søstre”. Planen er å gå alle syv på en og samme dag. Turen er viden kjent som en ordentlig manndomsprøve her oppe i nord. Værgudene spiller ikke på vår side når vi nærmer oss Sandnessjøen. Tåken slikker havet og reiser seg blant de høye topper. "Søstrene" som ligger helt inntil Sandnessjøen er bare en liten kilometer unna, men allikevel umulig å skue. Vi vurderer å vente en dag på bedre vær. Værmeldingen ødelegger det håpet. Slukøret innser vi at vi får ha ”jentene” til gode.
 
Vi krangler oss sørover gjennom økende dårlig vær. På Velfjorden, litt nord av Brønnøysund betaler det seg at konsentrasjonen bestandig må være på topp. I høye bølger er reaksjonstiden fra du ser flytende gjenstander i vannet til du kan manøvrere unna, veldig kort. Den store tømmerstokken med fastsittende netting og annet søppel, kommer til syne to bølgetopper foran. Vi hugger på gassen får kastet ”Nr 1” til side. Det er en tankevekker. Veien fra suksess til fiasko trenger ikke å være lang.

Humøret stiger raskt i det vi nærmer oss Brønnøysund. Når en mulighet lukker seg åpner det seg en annen. Vi er tross alt på Helgelandskysten med alle de opplevelsene den tilbyr. Noen nautiske mil lenger sør ligger fjellet Torghatten. Torghatten er kjent for sitt karakteristiske hull, som går tvers gjennom fjellet. Hullet er hundre og seksti meter langt og ble skapt av is og vann som møysommelig gravde seg gjennom fjellet, under istiden. Det er en kjempeopplevelse å se naturens enorme krefter.  Vandringen gjennom fjellet byr på nesten trollsk stemning i mørket.

Kvelden sniker seg på. fire slitne kropper bestemmer seg etter hvert for å gjøre det eneste fornuftige… nemlig fortsette bursdagsfeiringen til Thomas. Vi overnatter på Berg like sør for Brønnøysund. Mens kvelden enda er ung benytter vi muligheten til å ringe redningskøyten i Rørvik for å sjekke været over Folla. Til tross for bare en distanse på rundt tretti nautiske mil, er havstykket likevel beryktet. Folla blir kalt ”havets kirkegård”, dette ikke uten grunn. Det urene farvannet har opp gjennom årene krevd en rekke skipsforlis. Redningsselskapet anbefaler tidlig kryssing da det skal blåse opp utover ettermiddagen. Morgenen gryr derfor jævelig tidlig. De siste dagene har vi hatt muligheten til å holde oss innaskjærs. På innsiden av holmer og store øyer er det mulig å få ly fra storhavets krefter. Spenningen føles i kroppen når vi nærmer oss Folla. I Rørvik blir vi møtt av en kompis fra Trondheim. Han er på tur med cabincruiseren sin og tilbyr følge. Vi tar en kort prat med skipperen på redningsskøyta, før vi legger ut på havet. Folla viser sine krefter tidlig, og river godt i plasten. Etter en times krangling med bølger og umerkede skjær, løyer været. Sola titter fram og vi er tatt i nåde. Folla imponerer.  Med lumske skjær og gjemte grunner, og med storhavet til en hver tid pustende tung sjø på deg, er det lett å bli revet med. Folla er i det gode hjørnet i dag og gir oss medvind over. Ved Ramsøya mister vi eskorten vår. Turen til Trondheim går allikevel som en drøm og vi er fremme rundt 19.00. På kaien venter familie, venner og konstruktører, samt en og annen nysgjerrig forbipasserende. Nå venter hvile!

 

HUSTADVIKA

Vi ”ligger på været” en dag i Trondheim. Både Stad og Hustadvika ligger innen et par dagers seilas. Her er det ikke rom for gambling. Fenderlisten på båten, som vi i en uke har kranglet med blir forsøkt reparert. Vi tømmer også kjølen for MANGE liter vann. Sprekkene i innerlineren slipper all bølgesprut rett gjennom. I Trondheim takker far for seg. Og ønsker oss med et smil om munnen lykke til videre. Igjen er vi tre ombord.

Båten Bourbon Topaz ligger til kai i Kristiansund. Den distinkte grønnfargen på ”Bourbon” båtene får oss til å tenke på Bourbon Dolfin som tragisk gikk ned nord for Shetland i april 07. Jeg kjenner en ærbødighet i forhold til hva vi opplever disse ukene.  Vår nitten fot store båt hadde ikke en gang fått godkjenning som livbåt til skipet.

Etter et kappløp med mørket, finner vi overnattingsplass i Eide, noen km sør for Kristiansund. Det er meldt kraftig vind og vi forsøker å finne en plass der ”Nr 1” kan ligge trygt. Arnt Egil Eide, en innfødt, står på land og pusser båten sin. Han stiller båtplass til disposisjon. Strøm, kaffe og andre nødvendigheter blir dessuten ordnet på et blunk, gjestfriheten kommer naturlig langs kysten. Overnattingen blir gjort under åpen himmel. Jon Blund kommer tidlig i kveld, bare kort tid etter at den obligatoriske kortrunden vår er gjennomført. Emil begynner å ligge dårlig an. Tapene hans begynner å bli mange. ”Lenge igjen til Lindesnes” mumler han.

Tidlig neste morgen smyger vi oss under Atlanterhavsveien og ut i Hustadvika.
Gjennom hele turen har vi visst at enkelte dager vil bli mer utfordrende enn andre. Kryssingen av Hustadvika er en av disse dagene. Hustadvika er et drøyt ti nautisk mil langt havstrekke som ligger i skipsleia mellom Kristiansund og Molde. Havstykket regnes som et av de farligste langs norskekysten. Farvannet er notorisk urent i en strekning på mellom en og en halv og to nautiske mil fra land. Skjær og holmer stikker halvveis opp av vannet, hvis du i det hele tatt er heldig nok til å se dem.
Konsentrasjon og vår enkle navigasjonskunnskaper blir satt på prøve.

Vi kjører slalåm mellom staker og grunner, og priser oss lykkelig for at sjøen viser seg fra en rolig side i dag. Midt ute på havet møter vi en grønn stake som vi bør ha på babord side. Vi ser oss rundt
Vi er flere hundre meter fra land og føler at vi har rimelig kontroll. I fare for å undervurdere norskekysten blir vi enige om å ta en liten snarvei og kutter tretti meter på innsiden av bøyen. Erfaringer har en tendens til å være dyrkjøpte når risikoen er høy. Med ett drar vi tare under båten. Thomas får kastet ”Nr 1” til styrbord i en hurtig unna manøver. Vi er heldige. Resten av turen følger vi navigasjonsreglene konsekvent!


GEIRANGER

 Jeg stryker forsiktig over det hvite motordekslet på motoren, mens jeg stille hvisker ”god jobb”. Jeg tør ikke si det høyt, vi har vært på havet ganske lenge nå, kanskje guttene tror det har rablet for meg. Mellom holmer og fjell kommer Ålesund til syne. Forsiktig smyger vi oss inn og gjennom (!) byen. Vi er på evig jakt etter bensin. Siden antallet bensinpumper langs kysten er i kraftig mindretall i forhold til diesel, blir vi ofte nødt til å bære kanner fra nærmeste bensinstasjon på land. Slik blir tilfelle i dag og. I et yrende båtliv setter vi kursen inn mot dagens mål, Geirangerfjorden. Vi møter hurtigruta ”Richard With” halvveis inn mot Geiranger. Dette må trolig være tiende gangen vi treffer en av de røde kjempene langs kysten, og like spennende er det hver gang. Med varm vind i ansiktet planer vi nærmere og nærmere målet. Fjellene reiser seg brattere og høyere, mens fjorden bare smalner inn. Det er en opplevelse helt fra Ålesund, som ender i et klimaks noen km før selve Geiranger. Dyktig imponerte svinger vi inn de siste femten kilometer som er Geirangerfjorden. Blant enorme fossefall, stupbratte fjellskrenter og ett og annet cruiseskip, spiser vi lunsjen vår om bord i ”Nr 1”. Brødskive med lunken salami og majones smaker godt i varmen.
 
Ingen av oss føler behovet for å gå i land i Geiranger. Det virker folksomt nok der inne. Vi bestemmer oss for å besøke en av de fraflyttede gårdene som klamrer seg fast til fjellsiden. Skageflå er en fjellgård som ligger cirka to hundre og femti meter over Geirangerfjorden. Gården ble verdenskjent i 1993, da Kongen og dronningen inviterte tretti kongelige til lunsj på fjellhyllen. Det MÅ trolig ha vært noe av det mest minnerike de noen gang har opplevd. Uten egnet oppankringssted til ”Nr1” velger Emil å bli igjen. Thomas og jeg begynner oppstigningen til gården. Høydemeterne stiger fort. Som nærmest hugget ut av fjellet, klatrer stien opp den bratte veggen. Det er luftig. Bare halvmeteren utenfor stien stuper fjellet ned i fjorden. Det er varmt, og de skarve dråpene med vann vi har med oss forsvinner fort. Det er da det er fint å være i norsk natur, bare å kunne strekke ut flasken under bekk og fossefall. Det er ikke rart at turistene trives her hos oss. Utsikten fra toppen er fantastisk. Det mest imponerende er allikevel at det har vært drevet gårdsnæring så ulent og med så krevende vei fra nærmeste ferdselsåre, havet. Ildsjeler gjør hva de kan for å holde gården ved like. Etter fem minutters utsikt og hvert sitt mentale bilde, begynner vi på nedturen. Lett bekymret for Emil som kjører båt alene for første gang i sitt liv, tar vi beina fatt og småjogger den siste biten.  
 
 Geirangerfjorden ble i 2005 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Vi har bare vært her i noen timer, vi er imponerte og ikke overasket over valget. Geirangerfjorden er norsk natur på sitt ypperste. Og trolig en kjempegod ambassadør mot utlandet.


På tur ut fjorden bunkrer vi lett på Stranda, før vi etter noen timers gange stopper i Vartdal, ikke langt fra Hareidlandet. Kroppen føles passe mørbanket ut etter nye ti timer i båten. Skumringen er i full gang. Etter å ha rensket stranden for drivved, lager vi et bål selv ”St. Hans” ville vært imponert av. I motsetning til Nord-Norge, er det her sør en sterk forskjell på natt og dag, og kveldsbålet er blitt en naturlig avslutning på dagen. Etter et bedre friluftsmåltid, litt brannskader på kropp og utstyr, samt dagens kortrunde, slukner vi i hver vår sovepose.


STAD

Det ligger et høytrykk rundt oss, når vi tidlig på morningen legger av sted. I dag skal vi krysse havstykket av alle havstykker, Stad. Stad er havstykket utenfor halvøyen Stadlandet. Detter er Norges vestligste punkt og for mange det mest kjente havstykket i Norge. Store perioder av året er Stadhavet et farvann med krevende bølgeforhold. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir uforutsigbart farvann. Naturen rundt Stad bærer preg av havets herjinger. Vegetasjonen er vasket av fjellet flere titalls meter oppover klippene. Selv om det ikke er høye bølger i dag, drar og slår tungsjøen godt i plasten. Å kunne få lov til og passere Stad med ”Nr 1” er for meg et av høydepunktene på turen vår. Det er ingen plasser å gjemme seg. Utfordrer man Stad i dårlig vær kan man velge mellom klippene eller bølgene. Sist gang jeg var her, var det med surfebrettet under armen, og med et håp om store bølger. Slik blir det heldigvis ikke i dag. Bølgene uteblir, og vi fortsetter isteden mot Måløy og Svelgen.

I Svelgen møter vi en felles kompis av oss tre, Torleif Frimannslund. Han disker opp til festmåltid for tre sultne gutter. Svelgen viser seg ikke bare et pit-stop, det blir også overnattingsplass, før vi morgenen etter legger i vei mot Bergen.

 Siden det er helg virker det som om halve vestlandet ønsker å utnytte godværet. Omkranset av fritidsbåter og hytteturister, nyter vi godværet i gode tjuefem knop. Utenfor Mongstad unner vi oss noen timer i sola, lett oppankret i en liten vik. Vi rekker fem-seks runder kortspill i vika. Sammenlagt begynner stillingen å bli ganske jevn nå. Det er ikke bare æren som står på spill. Sanksjoner er en viktig del når gutter er på tur. Vi er blitt enige om at straffen for å tape kortspillet sammenlagt bør være hårvoksing av legger. Både Emil og jeg ligger således dårlig an. Vi har begge legger enhver hulemann ville vært stolte av.

Sommeren er over oss! Skjærgården fra Mongstad til Bergen viser seg ufattelig pen på en godværsdag som denne. Selv de to trønderske co/pilotene mine er skjønt enige i dette, men legger til at vi må beherske entusiasmen, siden vi egentlig er i Bergensk territorium! Etter en kjapp visitt innom Bergen fortsetter vi sørover for å finne en leirplass. Ut av Bergen begynner sjøen igjen å vise muskler. Bølgene ble større og vinden kraftigere. De idylliske fritidsbåtene utviklet seg til en stor irritasjon, da timillioner yachter viser seg å lage hekkbølger proporsjonert med prisen av båten… høye!

Vi kjører til klokken er 2100. Ved en tilfeldighet ramler vi over en naturperle av en liten vik totalt skjermet fra havet. Alt virker som en god ”ut i naturen” episode, med svaberg, bål og ”Nr 1” lett trukket opp på en kveldsfuktig strand. Vi dykker litt, bader og spiser en bedre friluftsmiddag før vi kryper til køys. Det skal bli den verste natta vår, i manns minne! Da nordavinden spakner våkner ”Norges største rovdyr”, knotten. Alt blir prøvd for å holde dette ”flokkdyret” på avstand. Siden myggoljen ligger hjemme blir alternative preparater benyttet. Farenheit, teknisk sprit og til slutt tannkrem! Ikke en dritt fungerer. Her ligger vi, under åpen himmel, men røde kvelds skyer drivende i horisonten, mens vi slår knott som bare faen!! Irritasjonen er skyhøy! Like før Thomas og jeg eksploderer i hver vår sovepose, hører vi snorkelyder fra minstemann i gruppa! Det hele ender med grytidlig avgang fra paradis bukta vår. Klokken 0500 startet vi mot Stavanger!
Det kan vel knapt beskrives hvor godt det føltes å dra båten opp i vindfulle tjuefem knop, bare for å kjenne renselsen av hver forbannet knott, som hadde overtrampet gjestfriheten på kroppene våre.

 


PREKESTOLEN

Tre søvnige gutter bytter på å halvsove ved rattet mens vi nærmer oss Stavanger. Uten en båt i sikte suser vi av gårde i tretti knop, på flatt hav. Solen har bestemt seg for å stå opp og er vårt eneste selskap i flere timer. Morgentimene virker på grensen til ubeskrivelige, bokstavelig talt. Tankene flyter fritt. Jeg føler meg fri! Fri? Er dette frihet? Flytende rundt i en liten plastbåt ute i Nordsjøens havgap. Kanskje er det lykke da? Eller er jeg kanskje elendig til å sette ord på følelser? Jeg ler litt for meg selv, overtrett som jeg er. Stolt som en hane tenker jeg tilbake på slitet vi har lagt ned gjennom hele prosjektet. Vi er bare en dag fra Lindesnes! Hvis jeg nå bare greier å holde meg våken litt til.   

I Oljehovedstaden bunkrer vi tungt. Etter å ha lett over en time etter bensinpumpe, var det bare damp og vilje igjen på den hundre og ti liter store drivstofftanken. Vi dytter i oss litt frokost mens vi så smått begynner å lete litt på kartet. Dagens lille avstikker er til Lysefjorden og Prekestolen.
Den cirka seks hundre meter høye klippen lener seg ut fra det loddrette fjellet et godt stykke inne i fjorden. Etter en god times båttur står vi og beskuer den fra båten, mens vi leter etter en rute opp. Klatringen strander på mangelen av fortøyningsplass til ”Nr 1”. Ikke søren om vi skal miste båten vår bare en dag fra målet! Vi ender opp med å gå ”turistløypa” fra Prekestolhytta. Seks kilometers vandring som belønnes med en særdeles luftig, nasjonalromantisk norsk turistattraksjon. Masseturismen har for lengst satt sitt preg på Prekestolen. Å gå i kø blant turister fra hele verden, for å oppleve ei norsk steinblokk, virker litt komisk for min del. Med tanke på hvor mange uberørte fjell som ligger i den norske naturen. Prekestolen viser seg allikevel å være noe helt spesielt. Luftig, uforsvarlig og plassert helt malplassert rett ut av en fjellvegg. Droppet på fem-seks hundre meter gir deg det gode suget i magen. Utsikter deretter. Mens sprekken i fjellet, som holder hyllen på plass, er en ukjent litt skremmende faktor i risikoligningen.

Gutta stortrivdes på ”stolen”. Jeg har knapt rukket og dra fotografiapparatet opp av sekken, før Thomas dingler med bena sine utenfor kanten av fjellhyllen. Det åpenbarer seg et ”Kodak moment” for flere enn en av de tjue-tjuefem turistene som deler Prekestolen med oss i dag. Emil balanserer ut på ene hjørnet av ”stolen” mens han snur seg, strekker hendene ut i luften og roper; ”Trond ta bilde!” I et nydelig vær sitter vi på Prekestolen, mens vi nøt turistenes entusiasme over landet vårt. En times tid var allikevel mer enn nok. Etter to uker på havet blir det nesten for mye mennesker på en gang. Vi trekker oss mot båten, slitne etter flere dagers hardkjør, men spente på morgendagens avsluttende etappe!


LINDESNES

Fulle av forventninger og med Lindesnes innen rekkevidde bærer det ut fjorden retning Nordsjøen.
Lykkelig uvitende om dagens utfordringer fokuseres det isteden på høy solfaktor og ivrig vinking til passerende turistbåter. Etter vi runder Stavanger og passerer Borestranden utenfor Jæren kommer de første vindkastene. Forsiktig som en varm sommerbris stryker den båten, bare som forvarsel på været i vente. Med vinden kommer bølgene og vi reduserer farten. Bølgene blir bare større, mye større. Paradeetappen mot Lindesnes ser ut til å bli en større utfordring enn ventet.

I høye krappe bølger krangler vi oss sørover. Som tidligere nevnt må vi holde en viss fart inn i bølgene for at ikke baugen skal senke seg. Dette gjør at Jæren kysten blir en heller våt opplevelse. Bølgespruten slår ut under baugen, og vinden kaster vannet inn i båten. Dette er ikke heldig i lengden, siden sprekken i dørken lar vannet renner ned i kjølen.

Egersund ligger passende til for en liten avstikker innenskjærs. Vi benytter oss av den og får en halvtimes pause fra været. Etter å ha bunkret for siste gang på turen fortsetter vi mot Lindesnes. Turen blir kortvarig. Bare tjue minutter etter bunkring er vi nødt til å søke nødhavn. Bølgene er nå blitt farlig høye. Pålandsvinden skyver havet opp på grunt vann. Bølgene hamrer mot land og kommer ut igjen med sammen kraft. Bølgene er høye, knappe og totalt uberegnelige! I strålende sol blir vi henvist til pent og pyntelig og måtte vente været av. Med målet nesten bokstavelig i øye, strekker tålmodigheten seg ganske nøyaktig to timer. Sjøen har dempet seg litt. Vi laster alt tungt bak og tilter motoren. Sjøsprøyten slår ut på siden og kastes inn i båten. Lunkent saltvann renner nedover ansiktet og klør i øynene. Vi prøver å utnytte bølgevernet fra øyer og holmer langs leia, men det går ufattelig tregt. Mens jeg står der i sjøsprøyten minens jeg en av tekstene til Øystein sunde: Av alle vinder jeg har seilt i er motvind den verste å seile med. I dag virker det som det blåser motvind fra alle kanter!

”Nr 1” runder Lista fyr flere timer etter skjema. Endelig ser vi målet vårt i det fjerne. Lindesnes strekker seg langt til havs, det er ikke vanskelig å se fyret strekke seg mot himmelen. Bølgene river godt i båten. Engstelig for at det skal skje noe med ”Nummer 1” er vi superskjerpet, og holder falkeblikk både på kartplotter og for gjenstander i sjøen. Kanskje er det Kong Neptuns måte å gi oss en siste utfordring. Bare ti meter før runding av fyret, sender han en siste hilsen, når han lar en kraftig bølge slå over baugen av båten. Respekten forlot oss aldri.

Bildene er skarpe og minnene er mange når jeg ser tilbake på eventyret vårt langs kysten. 
Fra ville ideer på papiret er planene blitt virkelighet. Vi våget og sitter igjen med gevinsten av å lykkes. Vi er stolt av oss selv, men på samme tid mest imponert over kystens befolkning som klamrer seg fast på forblåste holmer og skjær. Plasser med navn som Magerøya og Blostervika vitner om tøffe leveforhold. Jeg er dessuten stolt av gjestfriheten langs kysten. Det virker som kystfolket vet hvilke farer som lurer i skjærgården og deler gjerne av sine erfaringer og husrom for å gi deg best mulig premisser for å takle neste utfordrende havstykke!

Vi runder Lindesnes fyr den 29.07.08 kl 2100, i en fantastisk kveldsol. Målet er nådd! Det er 16 dager og 5 timer siden vi la ut fra en tåkete Honningsvåg havn. Vi har lagt bak oss 2700 km i en liten åpen plastbåt. Nå står vi på en steinbrygge ved Norges eldste fyr og sipper til et glass lunken Champagne. De nostalgiske rammene er soleklart til stede. Stolte klatrer vi opp bergene mot fyret, mens vi nyter følelsen av å ha gjennomført årets eventyr.

 

- Trond Bratland Erichsen -