Sønner av Norge

Oceanrowers

Atlanterhavskryssingens siste døgn: Etter omlag 20 dager med jevn høy hastighet, lå veien mot Barbados bare få nautiske mil unna. Utover den siste dagen ble det imidlertid raskt klart at vi skulle få slite ekstra det siste stykket mot målet vårt. Siden vi lå ganske rett øst av målet vårt, kom dreiningen av vinden fra ”øst sør øst” til ”nordøst”, som en særdeles dårlig forandring. Utover natten skjøv 20 knops vind Njord sørover mens vi kjempet for å holde vår kurs på ca 260 grader. På tvers av bølgene i nattmørke rodde vi mens bølgene pisket vann over dekket. Dets nærmere Barbados vi kom dets mer tiltok havstrømmene også. Nå sendte både vind, bølger og strøm Njord sørover i høy hastighet. En mann alene kunne ikke forhindre avdrift av kursen lengre og vi måtte sette oss sammen med årene. Grunnet høy sjø og dårlig feste på fremre babord årefeste, mistet vi den ene av årene. Sjøen tok seg gradvis opp utover natten. Rundt klokken 03 – 04 lå kursen vår på tvers av bølgene og vi både Emil og jeg hadde rodd sammenhengene i mange timer. Ut av intet bryter en plutselig en stor bølge inn fra styrbord side og inn over båten. Begge roerne blir kastet helt eller delvis av rosetet, den fremre babord åren glipper ut av hånden min og blir slengt inn i båten fra innsiden slik at en sprekke på om lag 50 cm åpner seg.

Heldigvis er dette ikke i strukturen av båten og det er i grunn således uten dramatikk, men illustrerer grit hvilken kraft som ligger i havet. Hadde det vært hode/skulder eller tennene mine den hadde truffet hadde resultatet vært deretter. Båten retter seg opp. Det ligger et lag av 20-30 cm vann over hele dekket. Sakte siver det ut mens vi forsøker å finne tilbake årer og roseter. Vi gjør rundt 1,5 knop i timen, men kjemper oss mot målet. Vi fortsetter å ro.

Morgenen er kjærkommen da den tilfører lys og ikke minst forandring i bølgeretning. I god surf glir vi mot nord spissen av Barbados. Om lag 9 nautiske mil før målgang dukker en seilbåt opp mellom høye bølger foran oss. Over VHFen blir vi oppkalt av Aurora. Den vanlige engelske stemmen er byttet ut med kav nordnorsk, da det er min bror Vidar som kaller oss opp. Familien vår er om bord og to norske flagg blafrer i frontstaget. Det er en helt fantastisk følelse! Familie og venner vinker iherdig til to slitne gutter som foruten besøket av Aurora dagen før ikke har sett mennesker siden julaften. Vi jubler og roper til hverandre, før vi igjen må sette oss ned med årene. Det blåser opp, og de siste nautiske går virkelig unna. Vi er enda på høy beredskap ovenfor kantring og vi slipper ikke jubelen løs før det signaleres fra følgebåten at den fiktive mållinjen er passert. Følelsen er ubeskrivelig, og gleden er like stor på begge båtene. Vi har krysset Atlanterhavet i robåt. Vi har nådd målet vårt som vi så iherdig har jobbet for de siste årene. 59 dager på havet med bare noen få kvadratmetere på deling. Utfordringer og daglige prøvelser. Nedturer og store oppturer.

Etter at vi startet på Kanariøyene glir vi rundt Barbados på vei inn i havnebyen Port St. Charles.

Fantastiske 40-50 mennesker er samlet for å ta imot to oceanrower`e. Medlemmer fra andre båter, venner, kjente og familie står på molloen med norske flagg, bengalske lys og en stemmeprakt som hørtes milevis! Vi er fremme nå. Vi har rodd over Atlanterhavet. En drøm er oppfylt.

                                                                                                                                                              -Emil og Trond-