Måneder er gått siden vi satte våre tynne ben på kaien i Barbados. Selv om vårsolen er i anmarsj, svinner det siste snev av brunfarge sakte av kroppen og de tapte kiloene er for lengst erstattet. Selv om hverdagen for lengst har innhentet oss, går det ikke en dag uten at vi på en eller annen måte er påvirket av hva vi har oppnådd. Etterarbeidet er massivt og det går daglig timer foran pc´n og telefonen for sortere alle ballene vi har kastet i luften.

For noen uker siden var jeg i London for å delta på ”the award ceremony”, etter kryssingen vår. Beklageligvis hadde ikke Emil mulighet å delta denne gangen, så undertegnede måtte representere ”the norwegians”. Rammen rundt arrangementet var rent magisk. På toppen av ærverdige Tower Bridge var majoriteten av alle roerne som startet sammen med oss fra La Gomera, nå samlet. Mens kveldssolen farget skyene i horisonten over London, fikk vi dermed en kjær mulighet til å sammenligne opplevelsene våre, utfordringer, båter, årer, mat, osv.

Ekstra godt var det å se guttene som ikke kom seg over Atlanteren, men som av forskjellige årsaker måtte bryte kryssing forsøket sitt. Alle hadde de fantastiske historier om hvorfor det gikk slik det gikk og måten de ble reddet på! Svenskene  endte opp på en lastebåt med russisk kaptein og ukrainsk besetning. Tom&Tom endte opp på et enormt cruice ship, fikk låne klær av passasjerene og satt i dress på Kapteinens bord til kvelds!

En stor gratulasjon går til Toby and Nick og båten “Box number 8”. Deres båt var først over koordinatene som gjorde dem til ocean rowers, tett etterfulgt av Andrews og “JJ”.

Mange priser ble delt ut i løpet av kvelden, og “Sønner” stakk av med flere av dem.  Blant annet ble vi presentert prisen “the Vulcano boys”, ettersom vi presterte å ro rett over den eneste aktive undersjøiske vulkanen på Kanariøyene, utenfor øya El Hierro, en historie som vi må komme tilbake til.

Selv om hovedmålet vårt bestandig har vært å krysse Atlanteren med robåt, er vi allikevel veldig fornøyde med å komme på 3. plass i klassen “par båter”, en klasse hvor 10 båter startet fra La Gomera, og 5 fullførte til Barbados. Blant båter laget av karbon, luft og epoxy, leverte trebåten vår “Njord” utmerket på hver bølge, hver dag, hver uke I to mnd.

Av 17 startende båter kom vi inn som nr. 7 i racet. Dette blant alle kategoriene. 

Utmerkelsene for gjennomført Atlanterhavskryssing, var gjort i stand av hovedsponsoren av “the atlantic challenge” – nemlig Talisker Whisky. Talisker hadde fått skåret ut små robåter av gamle whisky fat. Flotte symbol på en kryssing vi er stolte av å ha gjennomført.

Nå er pressearkivet oppdatert!

Se her for full oversikt over presseoppslagene i forkant og etterkant av turen.

" Jeg kjenner disse gutta så godt, og selv om det er galskap i det de finner på, er det også en galskap som er gjennomførbar,med god planlegging og en jernvilje til å gjennomføre - koste hva det koste vil."

Atlanterhavskryssingens siste døgn: Etter omlag 20 dager med jevn høy hastighet, lå veien mot Barbados bare få nautiske mil unna. Utover den siste dagen ble det imidlertid raskt klart at vi skulle få slite ekstra det siste stykket mot målet vårt. Siden vi lå ganske rett øst av målet vårt, kom dreiningen av vinden fra ”øst sør øst” til ”nordøst”, som en særdeles dårlig forandring. Utover natten skjøv 20 knops vind Njord sørover mens vi kjempet for å holde vår kurs på ca 260 grader. På tvers av bølgene i nattmørke rodde vi mens bølgene pisket vann over dekket. Dets nærmere Barbados vi kom dets mer tiltok havstrømmene også. Nå sendte både vind, bølger og strøm Njord sørover i høy hastighet. En mann alene kunne ikke forhindre avdrift av kursen lengre og vi måtte sette oss sammen med årene. Grunnet høy sjø og dårlig feste på fremre babord årefeste, mistet vi den ene av årene. Sjøen tok seg gradvis opp utover natten. Rundt klokken 03 – 04 lå kursen vår på tvers av bølgene og vi både Emil og jeg hadde rodd sammenhengene i mange timer. Ut av intet bryter en plutselig en stor bølge inn fra styrbord side og inn over båten. Begge roerne blir kastet helt eller delvis av rosetet, den fremre babord åren glipper ut av hånden min og blir slengt inn i båten fra innsiden slik at en sprekke på om lag 50 cm åpner seg.

Heldigvis er dette ikke i strukturen av båten og det er i grunn således uten dramatikk, men illustrerer grit hvilken kraft som ligger i havet. Hadde det vært hode/skulder eller tennene mine den hadde truffet hadde resultatet vært deretter. Båten retter seg opp. Det ligger et lag av 20-30 cm vann over hele dekket. Sakte siver det ut mens vi forsøker å finne tilbake årer og roseter. Vi gjør rundt 1,5 knop i timen, men kjemper oss mot målet. Vi fortsetter å ro.

Morgenen er kjærkommen da den tilfører lys og ikke minst forandring i bølgeretning. I god surf glir vi mot nord spissen av Barbados. Om lag 9 nautiske mil før målgang dukker en seilbåt opp mellom høye bølger foran oss. Over VHFen blir vi oppkalt av Aurora. Den vanlige engelske stemmen er byttet ut med kav nordnorsk, da det er min bror Vidar som kaller oss opp. Familien vår er om bord og to norske flagg blafrer i frontstaget. Det er en helt fantastisk følelse! Familie og venner vinker iherdig til to slitne gutter som foruten besøket av Aurora dagen før ikke har sett mennesker siden julaften. Vi jubler og roper til hverandre, før vi igjen må sette oss ned med årene. Det blåser opp, og de siste nautiske går virkelig unna. Vi er enda på høy beredskap ovenfor kantring og vi slipper ikke jubelen løs før det signaleres fra følgebåten at den fiktive mållinjen er passert. Følelsen er ubeskrivelig, og gleden er like stor på begge båtene. Vi har krysset Atlanterhavet i robåt. Vi har nådd målet vårt som vi så iherdig har jobbet for de siste årene. 59 dager på havet med bare noen få kvadratmetere på deling. Utfordringer og daglige prøvelser. Nedturer og store oppturer.

Etter at vi startet på Kanariøyene glir vi rundt Barbados på vei inn i havnebyen Port St. Charles.

Fantastiske 40-50 mennesker er samlet for å ta imot to oceanrower`e. Medlemmer fra andre båter, venner, kjente og familie står på molloen med norske flagg, bengalske lys og en stemmeprakt som hørtes milevis! Vi er fremme nå. Vi har rodd over Atlanterhavet. En drøm er oppfylt.

                                                                                                                                                              -Emil og Trond-

Dag 58

Ting begynner å skje! Vi har ventet lenge på å se land, og vi har snakket med arrangøren som forteller at det vil være mulig om røflig 40 nautiske mil!

Vi hadde ny rekord i fart og har slått vår forrige rekord på 10,3 knop. Forrige rekord ble satt mens Emil rodde i samme retning som en bølge de surfet på.  I natt satt Trond og styrte båten da plutselig en bølge kom fra ingensteds og fikk båten opp i 11,5 knop. ”Det kommer fort – og vi ønsker selvfølgelig ikke å kullseile så nærme målet”.

Vinden har løyet noe. Forhåpentligvis blir det en rolig natt, og i morgen på dagen møter vi følgebåten som skal følge oss inn mot mål. Da kan vi krysse finish-line og kalle oss Ocean Rowers – som er stort for oss. Så tar det ca 4 timer fra finishline og inn til kaia.

Det går i fint driv. Vi har enda et par ting vi skal få på film og bilder, vi ønsker å dokumentere så mye som mulig før vi er på land. Det blir mye av det samme hver dag, det er det vi ønsker - for da har vi best fremdrift, selv om oppdateringene ikke blir like spennende! Det er litt mer dyreliv og fugleliv som tegner på at vi nærmer oss land.

Dagens hilsen går til bursdagsbarn Onkel Sverre – ikke bare er han en god sparringspartner som Trond kan ringe med dårlige/gode ideer. Men en av de største motivatørene til både Emil og Trond. Du har vært en stor del av det de ar gjort på begge prosjektene. Samtidig sender de ut en hilsning til familien Sunniva, Anneli og Fredrik.

Dag 59

Dagens hilsning går til Christian Heger og Kaia Andersen. Vi går mot siste dagen og vil takke for jobben dere har gjort, med alt dere har lagt ut og oppdatert familien om. Det har hjulpet oss enormt å vite at dere holder de der hjemme oppdatert, og vi synes det er spennende at så mange følger med og besøker nettisde/facebookside.

Vi hadde godt overskudd i går, vi droppet 10 nautiske mil ettersom vi lå foran skjema. Vi ligger an til å komme frem kl.12 i morgen som blir 59 dager totalt. Vi ror den siste lille biten igjen. Vi har nå 40 nautiske mil igjen før vi er i Barbados. Nå etter hvert vil vi kunne se land for første gang på 2 måneder. Vi møtte følgebåten i dag og så mennesker for første gang siden nyttår. Båten var å hentet minnekortene med film og bilder. Så drar de inn til Barbados og kommer ut å møter oss igjen, for å følge oss til mål. Så det som skjer nå er at vi ror mot finish-line – en linje som går utenfor øyen – og gir oss tittelen som henger veldig høyt: Ocean Rowers.  Der møter vi fotografer og lignende som skal følge oss innover til kaia hvor vi får møte familie og venner osv. Taxi til hotellet og så god mat og drikke. Vi satser på å sende bilder og film i kveld, eller i morgen tidlig. Trond har fortsatt problemer med foten som han mulig tror fortsatt er brudd, så han kjøler nedfoten i en bøtte med vann, det er så mye flyvefisk rundt at han klarte å få flyvefisk oppe i bøtten.

Det var vel egentlig den siste oppdateringen vi får fra guttene før de er i mål. Vi er utrolig stolte av å få lov til å være med på dette prosjektet, og kommer ikke over at de har klart å fullføre det som har vært et mål i så lang tid! Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet. Sønner av Norge ftw!

Vi starter faktisk med dagens hilsen i dag som går til Kløven, det kan se ut til at navigasjonsopplæringen han ga oss er gull og har fungert ettersom vi nå er 140 NM fra Barbados.

Det er god stemning i båten og vi gleder oss til målgang, det eneste problemer er at vi begge to er fortsatt veldig rastløse. Pausene som skal gi påfyll er vanskelig å holde seg til, da man bare vil ro for å komme i mål.  Vi roer ned om natten så vi får hvile da, men pausene på dagen blir bare rastløse.

Vi rodde 56 NM i går, og vi har hatt så god fart de siste dagene at vi må faktisk prøve å roe ned i dag. Vi ønsker å komme frem på morgenen, og dersom vi holder dette tempoet vil vi komme midt på natten, så vi bremser faktisk noe . Vi går for å komme frem rundt 11-12 norsk tid.

Vi har stadig besøk av flyvefisk som flyr inn i båten og legg seg rundt omkring. Siden brennerne har vært ødelagt har det vært lite fisking.

Kroppene begynner å bli slitt – vi ser det ikke fra dag til dag – men vi ser det på bilder og merker det selv. Den tilbakevendende rumpa til Emil sliter han fortsatt med, og må bite i en rosinpakke når han går på do.

Har hatt en del fall i de siste døgnene. Det er store bølger som slår godt og vi har fokus på å holde ut.

English:

It's a good atmosphere in the boat and we look forward to the finish, the only problem is that we both are still very restless. We´re having difficulty taking the breaks we need to gain strenght, and it´s difficult to relax when you only focus on getting to the finishline.  We calm down at night so we can rest then.
We rowed 56 NM yesterday, and we have had such good momentum in recent days that we actually have to try to calm down today. We want to arrive in the morning, and if we keep this pace we will reach the finishline middle of the night, so we actually slows somewhat. We are going to arrive around 11/12 Norwegian time.
We have constant visits from flying fish flying into the boat. Since the burners have been destroyed, there has been little fishing.
We are starting to really notice that our bodies is tired and worn,  we do not see it from day to day - but we see it in pictures. Emil´s ass is still a problem, and must bite into a raisin package when he goes to the bathroom to endure the pain.

Til alle som har fulgt Trond og Emil over Atlanterhavet:

I skrivende stund har Trond og Emil under 150 nautiske mil igjen av roturen som skal ende på Barbados i begynnelsen av februar.

I løpet av de ukene guttene har rodd over Atlanterhavet har alle som ønsket det kunne følge dem på sin tøffe tur på deres nettside samt via familien.

På turen som startet 5. desember fra La Gomera, en strekning på 2549 nautiske mil, har Trond og Emil hatt både store utfordringer og fantastiske opplevelser som naturlig kan være i et av ”verdens tøffeste ro-race”.

Veldig mange har kontaktet oss for å høre hvordan guttene har hatt det, og det setter vi stor pris på. Alle hilsener, både de vi har mottatt og alle som har skrevet til dem på Sønner av Norge sin hjemmeside og facebookside, har vi formidlet videre til Trond og Emil. Dette har de satt svært stor pris på, så tusen takk til alle som har vist interesse og sendt varme tanker til guttene.

Stor takk til Christian og Kaia som har holdt oss oppdatert og formidlet siste nytt fra Atlanteren nesten hver eneste dag i snart to måneder.

Solfrid og Einar